I mitt syndefulle liv – i manges øyne -
har jeg alltid trukket refleksjoner.
Satt meg ned i stille, ensomme stunder
og reflektert over dette fenomenet: Livet.

Der andre ikke tok seg den tide,
der ble jeg sittende i egen stillhet.
I refleksjoner om – og hva – livet var.
Og ikke minst hva det er. Og hvorfor?

Der andre jaget videre stoppet jeg opp.
Hoppet av strebens mas og jag.
I tryggheten om min egen utrygghet.
I viten om min egen uvitenhet.

Jeg forlot gjerne strebernes selskap.
Ikke minst falskspillernes livskarusell.
De var ikke for meg å dolke andre i ryggen.
Det er fremdeles ikke mitt ego som er viktig.

De største mennesker i mitt eget liv,
var store, små mennesker med sjel og integritet.
Ikke brautende og fremadstormende.
De var tenkende, reflektert og tilbakeholden.

De var der alltid – om vi ikke var enige i alt.
De aksepterte alltid – om de ikke velsignet.
De var tryggheten som ga meg livsballasten.
De ble grunnmuren i mitt liv. I mine valg.

Fattig på livets status og feite bankkontoer.
Men rike på livets realiteter og på oppriktighet.
Med respekt for sannheten og dens verdi.
Klarheten om at løgner alltid innhenter en.

Men med tid til å prate om alt. Hele livet.
Klar til å dele en stille stund og en solnedgang.
Til å lytte på at auren spratt en solfylt sommerdag.
Til å lytte til stillheten en stille, snøfylt vinterdag.

De var aldri belærende eller fordømmende.
Ikke mot meg – om hele verden ellers fikk
sin beske beskrivelse i fargerike ordformuleringer.
Men de sto for sine meninger. For sin egenrespekt.

Det ga meg ballasten til mine standpunkt.
Min egen respekt for livet og verdier.
Mine egne valg som jeg måtte ta i mitt liv.
Hele mitt livsgrunnlag – som jeg manglet.

I min sjel – som hos disse mennesker -
ligger tryggheten om mine egne valg.
Valgene om å forsake for å finne.
Om at å gi er større enn det å ta.

Som de – kan jeg omgås de aller, aller fleste.
Ha respekt for andres valg og meninger.
Men aldri daglig omgås løgner og falskhet.
Aldri gå på akkord med egen sjel og integritet.

Jeg omgås de få med ryggrad og selvrespekt
- nok til å respektere andres oppriktighet.
Uten at løgner, svik og egosentrerte valg
er det som gir egenstatus og livsverdi.

Jeg er stolt hver gang jeg kan si:
«Jeg kan godt slutte å si sannheten om deg -
bare du kan slutte med løgnene om meg!»
Sannheten har aldri skadet meg!

Jeg er så utrolig glad for disse menneskene
som har vært i mitt liv – som har gitt meg styrke
til å være den jeg er – uten å ha løgner som ballast.
Dere som fremdeles er der – vet hvem dere er.

De som har gått bort gjemmer jeg i mitt hjerte.
Dere som er der fremdeles er viktige for meg.
Dere som sviktet er lagt i glemmeboken.
Alle er dere en del av mitt liv – men noen er viktig.

De viktige samler jeg på etter beste evne.
Mange har jeg såret med sannheten.
Men flere har såret meg med løgner.
Med falske ord og store fantasibilder.

Det er med livet som med potetene:
Du kaster de som ikke er spiselig.
Du setter bare de som kan spire og gro.
De råtne kaster en uten savn.

(Med de siste fire linjer over – har jeg vel sagt alt om alt annet over der igjen…..)

KARisma 28.12.2020