Galskapens paradokser er definitivt ikke en tilstand hvor mennesket er gjester.
Jeg mener; galskap er sunt og naturlig så lenge det er akseptert galskap
- som å tro på en gud –
bare det er den rette guden.
At en gjør de riktige gale tingene,
sånn som å protestere på de riktige tingene,
som ikke var in i går,
men som er de politiske riktige ting i dag.

Ja, jeg mener;
vær bigamist i dag,
men vær monogam i morgen.
Eller tro på livet etter døden,
men glem å leve ditt levende liv.
Jeg mener,
galskap er definitivt noe som er relativt,
men vi mennesker er ikke gjester i den verden.

Vi har fra Eva fristet Adam
– om vi tror på den historien –
  vært primitivt tilstede på permanent basis.
Men likevel
– om vi ikke tror på historien i Eden –
så har vi like fordømt vært der engang,
selv om ikke historien stemmer.
Ja, atter må jeg påpeke;
vært permanent tilstede i krysningspunktet
mellom galskapens akse og fornuften.
Alt avhengig av hvem
som har hatt monopol på rett og riktig
- og feil og galt.