I en gamme manns innerste, mørke minne ligger alt lagret.
Alt som engang var vondt - og demmer opp for det gode
Fra barnsben av og opp til det kaotiske, voksne liv.
Minner og erindringer som har blitt stengt inne i mørket.
Minner som har vært for såre til å kjenne på og leve med.         
Plutselig er de der. Bit for bit. Minne for minne.

Plutselig trenger de på og må ut og frem. Bare velter opp.
Gode minner som har blitt begravet bak vonde opplevelser.
Vonde minner som har begravet og skygget for alle gode.
Bit for bit dukker de frem og en aner hvorfor det ble slik.
Aner hvordan alt formet en som menneske til sist.
Hvorfor ting måtte bli som de ble og ikke som de burde.

Gode minner fra høytidsdager - som ble most i filler.
Varme mennesker som var der – men ble fortrengt av de kyniske.
Varme følelser som var tilstede – men ble begravet i angsten.
Angsten som alltid lå der – som ett tungt lokk over gleden.
Alle drømmer og planer – som bare gled bort i håpløsheten.
Alle mennesker han stilte opp for – men aldri var der for han.

Bit for bit og bild for bilde ruller i erindringen. Som en film.
En film hvor alle sloss om å være regissør. Drog i alle retninger.
En historie uten sammenheng. Som ble til kaoset – hans liv.
Han forsøker å forstå, men hans logikk strekker ikke til.
Kanskje er hans logikk bedre utviklet enn de han var omgitt av?
Er det det som er paradokset i galskapens kaos?

Det er ikke bitterhet som råder i hans sjel. Den har aldri vært der.
Bare håpløsheten over hans egen trass for å greie alt han ikke maktet.
Over alle talenter han hadde som aldri fikk lov å blomstre.
Han var alltid på feil plass til feil tid – aldri på rett sted til rett tid.
Ingenting ble en selvfølge. Alt måtte analyseres for å forstås.
Ingen gleder fikk komme inn uten risikoanalyser med det meste.

Fra tidlig barnsben lærte han seg at gleder måtte betales med smerte.
At smerter og vonde opplevelser alltid kneblet enhver godhet.
Av tankeløse, egoistiske mennesker uten annet gangsyn enn sitt eget.
Noen ganger av mennesker så syke at de hadde trengt hjelp.
Døgn innestengt i en mørk potetkjeller i en alder han var barn.
Knoker revet i filler mot uhøvlede, grove panelbord i vilt voksenraseri.

Alt dukker fram. Mishandlingen som resulterte i heldekkende blåmerker.
En evig barndom på flyttefot. Uten mulighet til å bygge nettverk.
Et langt liv som ble til en ensom vandring i sitt eget mørke.
Et liv han ikke brydde seg med å gjøre andre til lags til sist.
Et liv der han aldri turte knytte nære bånd lenger.
Et liv der han hadde mer enn nok med seg selv.

Plutselig aner han konturene av hvorfor det ble som det ble.
Plutselig blir det viktig å lappe sammen de biter som var gode.
Plutselig ser han mye så klarere for seg enn noen gang før.
Han innser at han har det travelt – om han skal rekke alt.
Mye er for sent, men mye er fremdeles der og kan leges.
Men vissheten av at livet er fullt av egoister skremmer han.

Livet har lært han å ikke sløse med gode ting og følelser.
I alle fall ikke mot mennesker som bare ser sin egen snevre vei.
Han vet han er full av feil og mangler, men lever bevisst med det.
Har erkjent at han aldri blir perfekt – slik som de ensporede.
Han vil aldri bli slik. Aldri en som bruker andre for å nå frem.
I sin mismodighet har han bevart stoltheten over å overleve.

Med stolthet lener han seg tilbake i sin alderdoms visshet.
Vissheten over at han enda ikke stenger mennesker ut fra sitt liv.
Vissheten om at han lever. At han fremdeles resonerer.
Vissheten om at ingenting er for sent – før det er over.
Vissheten om at han er en vanskelig mann å bli klok på.
At han kjenner glede med de få han omgir seg med.

Gleden over å ha evnen til å filosofere. Bruke hodet.
Gleden ved en god samtale. Gleden ved vakker solnedgang.
Gleden ved å dele de små øyeblikk med de han er glad i.
Gleden ved å fortsatt være den han er i sin innerste sjel.
Gleden ved at han aldri har solgt sin sjel for å komme seg frem.
Gleden ved at noen fremdeles finner mening i en diskusjon.

Han vet han ikke trenger så mange. Livet har lært han det.
Det er de få som tør å være der alltid som er verdt å samle på.
De få som er oppriktige, ærlige, usikre, men tilstedeværende.
Han menger seg ikke på noen. Lever i sin egen stillhet.
Kjenner på gleder og savn. Og tør sette ord på det hele.
«Han er gal!» sier noen. Det driter han i. Fordi han vet bedre

KARisma 01.04.2018