Når arrene blir så sterke
at nye sår ikke kan leges
er underhuden så ødelagt
at det under arrene
er fullstendig dødt.

Levende død, sier noen.
Dødelig i livet, sier jeg.
Avstumpet idiot, sier noen.
Følelsesindivid, sier jeg.
Slik kan en fritt tolke.

Like forbannet
kjennes det rykninger
som sikkert er forvarsel
om dødskrampene
de døde ikke opplever.

Slik er døden – midt i livet.
En eksisterer – uten å leve.
Når arrene har blitt så sterke
at bare rykninger er tilbake
når arrene snittes på nytt.

Da skuer en bare kjølvannet
av et liv fylt av altfor mye
sterk vind og høye bølger
og altfor lite sol og stille hav.
Horisonten bare forsvinner

KARisma 17.11.2018